Skal donorbarn måtte risikere å dø på ventelista for en ny nyre, fordi biologisk far er anonym?

I disse donor tider i media, må jeg bare spørre? Visste egentlig samfunnet hva de gjorde når de åpnet for sæd donorer, og da særlig anonyme? Jeg ser for meg alle de barna som vil trenge transplantasjoner, blod eller andre genetiske ting - hvordan skal de kunne få den hjelpen de trenger uten å kunne finne sin biologiske far? Skal de prioriteres før andre, som har biologisk far de kan bruke, fordi vi synes synd på dem og deres problemstilling? Og for de som har sæd donor som ikke er anonym - skal en sæd donor føle seg presset til å plutselig måtte gi blod til 4 biologiske barn? Eller skal han kunne si nei med god samvittighet fordi han ikke er faren, utenom på et papir? Jeg vet lite om slike avtaler sæd donorer har, regner med det er en papir mølle uten like, men konsekvensene som dukker opp 10 eller 30 år senere kan man ikke planlegge med en signert avtale, det vil stadig dukke opp nye etiske spørsmål.
Og det må jo være skremmende for et donorbarn å finne sin partner - tenk hvis det er halvbror eller søster? Hvordan blir etterkommerne fra de to da? Og sjansen for at to halvsøsken finner hverandre er kansje stor - de har kansje mange felles interesser og ønsker.
Jeg ser så klart at det må være en fin mulighet for mennesker som ikke kan få barn på naturlig måte, likt som med adopsjon, prøverørsbehandling osv. Dagens kunnskap innen slike ting er flott! Men anonym far - tenkte de på konsekvensene? Hvor langt vil samfunnet gå for at alle mennesker skal kunne få barn. Er det en menneskerett å få egne barn? Noe mer rett enn for barn å vite sin biologiske opprinnelse? Foreldrene kan ta valg her, men det kan ikke barna, og etter å ha sett på nyhetene to kvelder nå, ser vi jo at det er mange av disse donorbarnene som nok ikke hadde sagt ja til det valget.

Jeg er veldig glad at Norge i dag ikke driver med anonyme donorer, og jeg er glad at Norge er et land som kansje "henger litt etter" i fertilitets spørsmålet. Jeg mener det er sunt å være litt skeptisk, for man ser jo nå at det kommer konsekvenser. Men medisinske spørsmål er alltid en vurderingssak, hvor små foster skal man prøve å redde, hvordan vil livskvaliteten deres bli? Hvor mye skal man hjelpe mennesker som ikke kan få egne barn, hva er de etiske ulempene her? Skal mennesker selv bestemme når og hvordan de vil dø, hvem skal avgjøre det? Det er mange medisinske saker som er vanskelig å svare på, og jeg tror vi er fornuftige hvis vi er litt skeptiske og ikke bare kaster oss inn i alt som faktisk går an. Vi kunne sikkert fått til å oppfostre et foster utenfor mors mage også, men er det rett bare fordi det går? Hvem skal styre hvor langt vi er villige til å gå? Økonomi? makt?

Jeg synes utvikling er bra, men man må ikke tukle for mye med menneskekroppen og menneskers naturlige måte å fungere på. Og hvis man vil det, må man være oppmerksom på de konsekvensene som kan komme. Jeg kunne selvfølgelig ønske at alle som ønsket skulle få egne barn, så mange de ønsker, men jeg er skeptisk til anonyme sæd donorer. La barna vite hvor de kommer fra, la de slippe å gifte seg med halvbroren sin, og la de slippe å måtte vente ekstra lenge i donor kø hvis de skulle trenge en nyre..

Ingen barn har "a4" foreldre i 2014, noen har to mammaer, noen stemor, bonuspappa, to pappaer eller bare en mamma - og det er helt flott - de har det nok bra alle sammen! Men la barna få vite om sin bakgrunn hvis de ønsker det - og med anonyme sæd donorer tar vi vekk den muligheten for de barna det gjelder. Vi tar vekk en rett barna har.