Knask eller knep!!

 

Ja, da er dagen her, dagen jeg har tenkt og ment lite om egentlig.. Helt til i dag! For på jobb ble jeg "overfalt" av planer om hekser, spøkelser og tusen godteribiter. Hjemme er det fortsatt sånn at de voksne styrer informasjonen barna skal få(når de har vært hjemme fra barnehagen da..), så Ylva visste ingenting om Halloween før etter middag. Men skal si det var ei som hoppet av glede når hun fikk vite at vi skulle gå knask eller knep på Basgård. Eller samle godteri som hun sier :-)

Med lange gåavstander på bygda, ble det biltransport. 7 utkledde barn og 3 voksne inn i "snart naboen" sin bil. Og selv om jeg egentlig liker mer uskyldige ting på døra, som julebukker eller loddsalg, så er det jo stas å se gleden av klissete barn med sine fine kostymer. Vi er jo så heldige å ha en amerikansk nabo også, så der blir vi møtt med gresskarlykt og skjelettmonster(som Ylva sier) på døra. Hjemme i Myrveien hadde det visst også blitt delt ut litt godteri. Så nå er jeg i tankeboksen om jeg skal fortsette å være likegyldig til halloween og ikke gjøre mer ut av det enn å kjøpe en maske på Nille og ha godteri i hus, eller om jeg skal gjøre noe stas ut av det og lage halloween på ordentlig neste år.. For å unngå feiringen går ikke når man har barn som sosialiserer seg med andre barn :-)

Oppsummeringen er at vi har hatt en fin kveld på Basgård, og gleder oss bare enda mer til å flytte opp, og ikke minst gå julebukk i romjula!

 

 

 

 

Er disse i slekt mon tro? 3 hulken på en kveld, der den ene kansje lignet mer på Shrek.. <3 (Sånn går det når man er likegyldig til halloween, og man "lurer" 3 åringen til at den ene maska vi hadde i hus er hulken maske) Og det var den jo, helt til disse to ordentlige hulken kostymene dukket opp.. Heldigvis er ikke 3 åringer så vanskelig å gjøre lykkelige, så Ylva var storfornøyd!

Jeg er nok en person som blir lett rørt, og tar lett til tårene når jeg blir trist, glad og sint.. Men når det kommer til gaver(les rabletegninger og krøllete ark) blir jeg ikke så lett rørt. Kansje det er en yrkesskade, siden jeg ser ørten krøllete tegninger hver dag :-) Men sist uke hadde Rafoss barnehage kunstutstilling, og da ble jeg kansje ikke rørt, men veldig imponert! De er så flinke å få det til! I dag fikk jeg hjem tingene Ylva hadde laget og jeg hadde betalt for, og ble faktisk rørt. Fikk et kubbelys med bilde av Ylvas hender, som hun holder på en måte som bare ble så fint <3 Før jeg så lyset hadde jeg tenkt å foreslå at hun kunne gi det i julegave til noen(er det ikke det vi gjør med ting vi ikke kan si høyt vi vil legge i en skuff?), men nå står det så fint på bordet sammen med konglene og barken vi plukket tidligere. Der skal det skinne i høst så lenge det er stearin igjen på det <3

Steintrollet(til Ylva) og steinmarihøna(til Birk) derimot tror jeg kansje ender som pynt på rommene eller som utepynt.. ;-) Men trollet står foreløpig å glitrer på kjøkkenbenken det også. Og jeg må jo få si at alt Ylva har laget som kan puttes i en perm, blir det altså, jeg sparer på ting! Men er ikke så begeistret for sånne halvgjorte ting og krøllete ting :-)

Søndag, høst, mørkt ute, og fått hjem barna etter en barnefri helg.. Det blir det julestemning av! Men synes det var litt drøyt å pynte til jul, så vi laget heller nissegrøt, med mandel i! Ylva og pappa fant mandler, så det ble pepperkaker på de (og Birk, så klart) <3

Ylva og jeg testet også ut litt til juleverkstedet vi skal ha før jul.. Vi laget fuglemat. Vi smeltet delfiafett, blandet i solsikkefrø, havrekli og havregryn og laget baller av det. Vi dyppet også kongler i delfiafettet. Så i morgen skal fuglene som vil komme til Myrveien 7 bli glade :-)

 

Flinke hjelperen min! (Ser jo ut som en baby med den hårsveisen,

men sånn er det når man blir stelt av tante) <3

Før dypping..

Etter dypping. Ble litt lite fett på de,

så vi får prøve en annen metode neste gang :-)

 

Solsikke og havreboller.

 

 

 

 

Påfyll av sosialt, mat som ikke kommer fra mitt eget kjøkken, alkohol og latter har det vært nok av i helga! Fredag hadde vi personalfest, med mye god mat, mye godt i glassene, og mye latter(på bekostning av de andre/hverandre, så klart!) :-)

Lørdag var vi i bryllupsfest i Flekkefjord, til (ei rimelig sprø) venninne, som overrasket mannen med et bryllup han trodde skulle være til vinteren. Denne dama liker organisering og kontroll, så jeg hadde nok fått hjerteinfarkt hvis jeg skulle planlegge bryllup på 10 dager, men heldigvis er ikke alle som meg, og bryllupet ble helt perfekt for dette brudeparet, og ikke en ting var glemt! Bryllup hos venner betyr masse kvalitetstid med barndoms og ungdomsvenninner, som heldigvis ennå er venninner <3

Men nå er det søndag, klokka er 12, eller nei, den er vel bare 11.. Håret står til alle kanter, det lukter litt for mye fest på soverommet og magen hyler etter noe annet enn vin, chips og kaker. Men det verste er at det er stille i hus.. Hører ikke en gang krangling, og kjenner at jeg savner det <3 Heldigvis skal våre to nydelige, viktigste personene komme hjem i dag! De har, etter det jeg har blitt fortalt, hatt en kjempe fin helg med familie <3 Tusen takk til barnevaktene som er veldig gode erstattere for oss, når vi driver med aktiviteter som ikke egner seg for barn :-)

 

Borte bra - hjemme best, og da må vi være alle 4 <3

 

"Livet består ikke av å vente ut stormene.

Det handler om å lære seg å danse i regnet!"

 

<3 <3 <3

Har lest ferdig "Idas dans", og er snart på vei til biblioteket for å låne "Etter dansen".. Håper den er like fengende, men kansje med mindre tårer fra min side.. Rart når du leser slike triste, men samtidig gode historier, og blir så dratt inn i historien. Til tider føles det som jeg kjenner Ida, eller at Ida er mine barn.. Tanker om sykdom og død svirrer rundt i hodet..

Men så piper oppvaskmaskinen, og virkeligheten dukker opp. Heldigvis - for å rydde ut av oppvaskmaskinen er noe som viser meg at livet mitt er det samme som i går, vi er friske og skal nyte denne fredagen. Aldri har jeg vært mer takknemlig for at vi har det så godt, for aldri har jeg lest eller fulgt med på så mange triste historier fra andre. Andres blogger leser jeg mer og mer, og der er det mye elendighet for noen, og det dukker stadig opp historier om tragedier, ulykker, sykdom og død. Media er så vanlig å bruke nå, at man har det rundt seg hele tiden. Da er det viktig, i alle fall for meg, å bruke det til noe positivt, ha empati for de som skriver historiene, men være så evig takknemlig at det ikke er meg det gjelder. Og skulle det en gang bli meg, får vi ta det når den tid kommer, nå vil jeg nyte livet. Det jeg trøster meg selv med etter å tenke på så mye vondt noen opplever er at i alle disse historiene er slutten ganske bra og rolig. Har ofte lurt på om det er et forfatter-triks, eller om historiene faktisk avsluttes så godt.. Jeg velger å tro det er virkeligheten, og velger å tro det så mange sier, at man får utdelt de kreftene man trenger etter hvor store utfordringene er! Gleder meg til å lese hvordan Idas familie har det, og håper så inderlig at de har det godt <3

Nå skal fredagen brukes til vanlige, friske ting, før jeg skal hente mine nydelige to i barnehagen <3 Vi skal spise og pakke oss helt ferdig, for Ylva skal på hyttetur i helga, sammen med to av hennes gode, inkluderende, og omsorgsfulle tanter, og Birk skal nyte "mor" hele helga, og der kan jeg garantere at han får klemmer og kyss i bøttevis og så mye mat at til og med matmomsen vår må si stopp <3 Så veldig heldige vi er som har disse fine personene rundt oss! Mannen og jeg har diverse planer, fest, jakt og husbygging :-)

Jeg lærte ganske tidlig å lese(tror jeg) og likte godt å lese når bøkene inneholdt tekst OG bilder. Men etter hvert som bildene forsvant, og det kun var tekst, mistet jeg helt interessen, og de eneste bøkene jeg leste var lærebøker, og jeg leste kun samme tekst en gang, det fikk holde! Og når vi skulle ha bokanmeldelse på skolen, leste jeg ca. tredje hver side, og teksten bak på boka(så lite interessert er jeg at jeg vet ikke hva det heter en gang..) og skrev anmeldelse ut fra det. (Håper ikke de gamle lærerne mine leser bloggen min, hehe).
Men det er heldigvis en opptur i denne mimringen.. for nå, nå må jeg jo lese litt bøker, på jobb og hjemme for barna. De inneholder jo masse bilder, så det hjelper jo! Men Ylva blir utholmodig, for jeg gjesper mellom hver linje :-)
Men i tillegg til barnebøker har jeg faktisk lest en del voksenbøker de siste månedene. Riktignok ikke de tykkeste eller de med minst skrift, men det er voksenbøker! Og nå leser jeg Idas dans, og den er så fengende. kansje ikke rette ordet å bruke om ei bok som handler om en jente som har kreft. Men måten den er skrevet på fenger meg, og måten noen kan få en bok om kreft til å være så ærlig, trist og glad, fasinerer meg. Nå er det sånn at jeg velger lesing foran alt annet jeg burde gjøre. Og tro meg når jeg sier at det ikke er en enste person som kjenner meg som noen gang hadde sett den komme.. Så til dere jeg har både ledd av og syns synd på, fordi dere er så usosiale og kjedelige at dere må lese bøker - nå er jeg med i gjengen ;-) Og kansje det ikke kan kalles sosialt, men kjedelig er det langt i fra, påfyll av alle følelser og mange nye inntrykk.

Hvis jeg gjør noe dumt, si det til meg

Hvis jeg gjør noe bra, si det til andre!

Himmeltoppen er jammen meg magisk på kveldstid også. Ikke ofte jeg får sett himmeltoppen når det er mørkt, men i kveld kjørte barna og jeg oppom der på vei hjem fra trim, egentlig for å se rommet til Ylva, som har fått ferdige vegger. Fikk akkurat den følelsen jeg håper jeg skal få hver dag når vi flytter opp. Mørkt, frisk med lysglimt mellom trærne. Kjører forbi naboene sine belyste hus, og får en god, varm følelse, og tenker at her, her hører vi hjemme. Kommer til huset vårt der det brenner i ovnen og det sitter besøk i stua. Akkurat sånn jeg håper vi skal ha det mange høstkvelder i årene som kommer <3

Skal få lagt ut noen bilder av soverommene oppe, men hadde ikke med kamera i kveld. I kveld får Ruben god hjelp til å støpe gulvet oppe på badet, så nå nærmer det seg belegg - legging :-)

Bilder, gode minner og tårer i øyekroken..

 

Jeg limer jo bilder hele året, men egentlig er det en veldig fin høstaktivitet, hvis man ikke liker å være ute når det er mørkt, blåser både opp, ned og til sidene, og regnet drypper ned. Og det liker jeg ikke så veldig, så derfor sitter jeg inne og koser meg med album og bilder. Det er med noen små tårer i øyekroken jeg limer inn bildene fra Birk sin 1 års dag og gjør ferdig hans første album <3 Tenk at godgutten vår allerede er et år.

Så limer jeg inn litt bilder, som mine fine, unike tantebarn skal få når de blir konfirmert, og jeg nyter å se alt vi opplever sammen med dem. Alt fra vårt første møte med dem til opplevelsesrike ferier og helt vanlige dager, som blir til en fest når vi er sammen <3

Fest er det også på tv2, så jeg har skal vi danse i bakgrunnen, og får med meg noen glimt der i fra. Må si de nok har et annet nivå enn barna og meg i dag, når vi danset til "Dunderly" :-)

 

Jeg roter fælt når jeg holder på, og det ligger mye uferdige ting rundt, men det blir ferdig, og helst ikke mer enn 1 måned etter bildet er tatt, for da henger jeg på etterskudd og kan fort bli stresset..

Høst, kongler, mose, familie og grilling.

 

I dag har vi vært hele dagen på Himmeltoppen. Vi har plukket mose, kongler og bark som skal brukes til jul <3 Ylva har endelig fått sett at sopp kan vokse på trær, og vi har hatt mye besøk ute i sola :-)

Heldige er vi!!

 

 

Så nesten ut som vår på disse bildene, men det er altså slik det ser ut hos oss i oktober. Hadde det ligget snø på bakken, hadde det vært skikkelig påske-stemning i dag!

Soverom og oppbevaringsplass..

 

En stor utfordring med huset vårt(siden vi har valgt høye tak og lite ekstra rom) er oppbevaringsplass. På soverommet vårt, som nå er ferdig panelt på vegger og tak, har derfor fått noen gode skap på den ene veggen. Under skal det bli skyvedører. Her får vi puttet inn en del. På kjøkkenet har Ruben fått laget et greit kott og under trappa blir det et. Så litt skal vi nok på plassert vekk, men må nok ha en ordentlig opprydning når vi skal flytte, for vi får ikke plass til så mye ekstra som vi har lagret her i Myrveien.

 

Kottet på soverommet.

 

Soverommet har eikås panel på veggene.

Veggen som har sponplater skal tapetseres i en mørk turkis tapet.

 

 

 

 

 

Glemte jo å fortelle om en av dagens høydepunkt i går.. Var på et noe mindre tilrettelagt toalett for å skifte bleie på Birk. Det var jo av med x antall lag med klær, skifte på en som helst ville bade i vasken, og så på med like mange lag med klær :-) Litt stressa og varm, så jeg at en dame og en skjønn gutt ventet på tur, og jeg flyttet meg høflig fra benken, siden dressen kunne tas på på gulvet. Heldigvis, for det var en av Lunde-tvillingene som stod og ventet. Hvem av de vet jeg ikke, men jeg vet hun er god i håndball, og snakker sørlandsk :-) Første tanken var jo at jeg måtte "skjerpe meg litt" siden hun stod bak, men andre tanken var(etter å ha sett at hun også var litt varm i hode, snakket om hvor vondt bæsjen luktet og kjempet litt for å få vasket) var at hun er jo faktisk bare helt vanlig, og sikkert dritt lei av å bli tenkt annerledes om.. Så jeg fortsatte min mammarolle som vanlig, og var stolt av det :-) Prøvde etterpå å fortelle Ylva at det var litt kult å treffe på henne, for hun har jo vært på tv, men Ylva var mer opptatt av å finne lekeplassen..

Når himmelen er blå, sola skinner, mannen jobber på huset og mange andre nyter høstværet på jakt, må jo barna og jeg finne på noe fint. For ikke kan vi sitte inne, og ikke frister hagen vår heller så mye, for den er både uklypt og fått lite kjærlighet de siste månedene.. (Der må jeg forresten putte inn en kommentar.. Det var egentlig veldig greit den våren jeg hadde fått Ylva, var sår her og der og brukte tiden på å være mamma, for da kom mor og plantet i alle krukkene som var tomme. Var vel fordi hun ble rastløs på besøk den ene dagen.. Lurer på om det kan skje uten en ny fødsel?)

Så tilbake til dagen i dag.. Barna og jeg tok oss en tur til dyreparken! Litt kort varsel, så var få andre som kunne(eller ville?) bli med, så vi dro alene. Barna sloknet på vei inn, og mora var litt spent på hvordan dagen ville bli, med en litt hissig 1 åring som helst bare vil gå og gå og gå, og en 3 åring som enten går for fort eller ikke vil gå i det hele tatt <3

Så feil kan en mamma ta! Begge to har oppført seg eksemplariske (utenom det ene hoppet i en sølepytt som gjorde oss alle 3 våte). Vi har storkost oss i en fantastisk park! Der er vi sosiale når vi vil og trekker oss litt vekk fra folkemengder når vi vil.. Vi ser på dyrene og kjører x antall karusellturer :-)

Vi tok et par timer i badeland, der denne mamman for det meste satt stille i varmt vann og så på to glade barn, som nok har drukket litt for mye klorvann..

Kveldstellet var selvfølgelig litt hektisk med litt praktiske utfordringer og noen armer for lite. Hva er egentlig denne ordningen med felles garderobe?? Det er jo greit når mamma og pappa er der sammen, og kan dele skap, barn og slikt. Men når mamma er der alene, og ikke vil vise puppene til de andre pappaene(som det faktisk var en annen mamma som gjorde i dag..), da er det litt upraktisk å måtte gå fra barna for å gå inn i skifteluken. Ta med barna inn? Ja, det var et godt tenkt spørsmål.. Men luken er ca. like stor som et hundehus, så tror det hadde blitt litt for mye nærkontakt, vi er jo tross alt nakne også..

Men dusjet ble vi og mette ble vi. Begge mine nydelige små sloknet på vei hjem, ganske sikkert med et smil om munnen <3

Mange bekker små gjør en stor å..

 

Det ordtaket kan beskrive mitt bidrag på Himmeltoppen :-) I dag har jeg og akrylen tettet ferdig spikerhullene på veggen i stua, og er halvferdig på kjøkkenet. Så nå er det snart klart for et strøk med maling. Ferdig malt ja, det høres flott ut i mine ører, og likte ikke når Ruben bablet om spikerhull og et strøk med maling.. Jeg er nok litt mer sånn som liker at ting er ordentlig i teorien, men i praksis er jeg litt mer "fort og gale" :-) Særlig nå, når helse og tid stopper min effektivitet, og alt tar akkurat litt for lang tid..

Ruben (og Owen) holder på å jobbe på soverommet vårt, og det blir så fint! Og spikerhull eller ei, de veggene får ikke et ekstra strøk! Jeg liker det som er litt chabby, gammelt og uperfekt :-)

 

Kom plutselig på at den siste oppdateringen om husdyrene våre ikke er helt oppdatert lenger.. Den fine, snille, tamme hanen har dessverre blitt tatt av et eller annet rovdyr. Rovdyrene har nok sittet på lur den uka Ruben var på jakt, og det var lite aktivitet på Himmeltoppen, og sett sin mulighet. Det var synd, for den var koselig å ha på taket.

Men den var titt og ofte bort til soveromsvinduene på loftet, så er redd den hadde endt opp i senga til barna hvis den skulle vært der når vi flyttet inn.. :-) Så skal vi ha høner når vi flytter opp, må vi nok lage hønsegård til de, nede på bakken!

19 åring som kjører uten lappen, krasjer med en annen bil, og 4 personer blir skadd, heldigvis ikke drept. Lurer på om denne 19 åringen vet hva det ville gjort med livet hans hvis en av disse andre hadde blitt drept. Eller bryr han seg like lite om det som at han faktisk kjører uten sertifikat? Hvor er respekten for andres liv? Sitt eget liv? Eller for politiet, og deres makt?

Jeg har blitt stoppet i fartskontroll en gang, og fikk en sur bot.. Og tror aldri jeg har vært mer flau eller kjørt roligere i tiden etter. Og her mister altså en person lappen for dårlig kjøring og stor fart, og så setter han seg bak rattet 12 timer etter ,og igjen(etter det politiet antar) kjører for fort. Ikke lenge siden mistet en alenemamma i førtiårene livet, pga. en person kjørte uaktsomt. Var de sekundene spart verdt det? At 4 barn sitter uten mamma fordi en person hadde det litt for travelt på veien? Eller den 16 år gamle jenta jeg så i Kvinesdal sentrum en gang, midt på dagen rundt i bil med en like ung venninne ved siden av, som om det var helt ok. Og for ikke å snakke om alle episodene der folk drikker og kjører, vi har altfor dårlige holdninger rundt det! Vi har alle slags unnskyldninger; Det var bare to øl, det var på natta og ingen andre biler var ute, jeg var alene i bilen, det var jo bare en moped som ikke kjører fort osv..

Ulykker vil alltid skje, men tallene ser ut til å øke, og det skremmer meg. Det gjør at jeg gruer meg mer og mer for når mine barn skal ut på veiene. Vi skylder på at veiene er i dårlig stand, men det er ikke veien som kjører uten lappen, eller kjører for fort, det er personene bak rattet som må kjøre etter veienes forhold. Hva gjør vi for å redusere ulykkene? De aller fleste 18 åringer tar lappen i dag og vi kjører bil til vi blir innlagt på eldrehjem. Og vi har tilgang på både fine og raske biler, som skal testes ut og vises frem. Vi lever i en travel tid, der vi skal skynde oss hjem fra jobb, skynde oss til butikken, skynde oss til trening og da kjører vi fort da, for å rekke alt. Jeg tror vi først og fremst må jobbe med holdninger rundt trafikk. Respekt for sitt eget og andres liv bør være en større del av trafikkopplæringen, for jeg tror at dårlige holdninger ødelegger flere liv enn det å glemme blinklys i et kryss.. Trafikksikkerhet som bruk av belte, barneseter og slikt er selvfølgelig også veldig viktig! Og skremmende nok ser det ut som mange ikke bryr seg nok om dette heller.. Og alt dette, tror jeg, er pga. holdninger. Vi vet alle at alle skal bruke belte, vi vet at barn skal sitte i sete så og så lenge, vi vet at vi skal holde fartsgrensen, men hvorfor blir vi ikke flinkere?

Jeg hadde likt at en person som selv har drept noen i trafikken, hadde vært tøff nok til å stå frem i ulike sammenhenger og fortalt om hva det gjør med livet. En ting er å drepe eller skade noen med et uhell, det tror jeg kan være veldig hardt å takle. Men å vite at man faktisk har gjort noe farlig eller ulovlig, og at andre har måttet fått livet sitt ødelagt pga. det.. Jeg tror det er utholdelig.  

Vi må tenke på hva vi møter på veiene, og tenke på hvem vi sender barna/ungdommene våre i bil med, for i helga kunne lett en 16 åring mistet livet, og en 19 åring ødelagt sitt liv med skyldfølelse for alltid.

Hva gjorde vi egentlig når vi hadde selskap før vi fikk barn? For etter å ha feiret 1 års dag i dag, føles det som om barna er gjester, og vi voksne er tilskuere :-) Først å fremst hadde vi nok ikke like mye selskap da når alle i familien var voksne.. Det ble slutt på bursdagsfeiringer ganske tidlig hos oss, og en god middag hjemme og penger fra far var feiringa. Så kom det første barnebarnet i familien, og han ble alene noen år. Familie"samlingene" da dreiet seg for det meste om han, men vi voksne hadde tid til samtaler oss i mellom. Så noen år etter er vi plutselig blitt en hel gjeng med barn. SÅ heldige vi er, som har disse høylytte, matglade, klissete, myke og snille barna <3 Men selskapene, i vårt hus, består nå av en 9 åring, og ti barn under 5 år, så det sier seg jo selv at støynivået er høyt, og det skal mates, vaskes, skiftes bleie på, aktiviseres, roes ned og kles av og på. Men heldigvis er alle prakteksemplarer (så klart!) og vi voksne får snakket litt vi også, om bleiemerker, middagsglass, lekser og kles størrelser, selvfølgelig ;-)

Besteforeldre og de av oss som ikke har egne (små) barn sitter nok å drømmer om helt andre ting, men heldigvis er de engasjerte i barna de også, og håper alle går hjem med en følelse av å ha litt vondt i hode, og å være veldig takknemlig for å være del av en så fin familie <3

Jeg synes vi har det fint! Travelt og bråkete med så mange små barn, men så gøy når vi ser hvor mye glede de har av hverandre! Og det er ingen tvil om at barna knytter båndene mellom alle oss voksne enda sterkere, for nå har vi noe enda mer til felles.

Nå er feiringa over for denne gang, gulvene er vasket fritt for kakesmuler og is - rester, oppvaskmaskinen sviver for andre gang og beina er plassert i vannrett - stilling :-) Og vi er glad for enda en fin dag med små og store!

Takk for at vi er en del av dere <3

I morgen er det 4. oktober, en av de viktigste datoene i mitt liv! Når man har et barn, og venter et til tenker man at man nok aldri kan bli like glad i nummer 2..

Men er det ikke rart hvordan et mamma hjerte utvider seg til å bli akkurat stort nok til antall barn man får? <3

Klokka 09.30, 4. oktober 2012 ble Birk født på Flekkefjord sykehus, med mamma, pappa og to flotte ansatte tilstede! Vi var stolte, storesøster var stolt og vi var klare for en ny tid i familien Moen Omland. Året har inneholdt mye glede, litt søskenkrangling, litt søskenkjærlighet, en del kos, litt frustrasjon, nye erfaringer og opplevelser vi aldri ville vært uten! Nå har vi vært 4 et helt år, og det føles bare helt rett, det er slik det skal være.

 

Gratulerer med 1 års dagen din, Birk!

Vi er så utrolig glad i deg <3

 

Birk <3 Ylva

Tante Tone og onkel Sigvald har pyntet deg.. :-)

 

Klar for barnehagestart!

Gøy med kjøretøy!

 

 

Ser på fødeavdelingen.. Oftest ler jeg av det programmet, men i dag kjenner jeg at jeg provoseres litt. En kvinne på 22 år er der for å få tvillinger, som skal adopteres bort. Så fint for de som får barna tenkte jeg først, hvis hun er for ung til å ta vare på dem. Men så kommer det frem at hun adopterte bort et barn når hun var 16 også. Når hun var 18 fikk hun en gutt, som hun beholdt.. Og nå skal hun altså adoptere bort to. Først vil jeg si at jeg forstår at noen kan adoptere bort et barn, når de ikke er mor fra før, for noen er bare ikke klare til å ta vare på et barn, og da synes jeg det er stort at de vil gi det til noen som ønsker det, istedenfor å ta abort. Men hvordan en kvinne, som er mamma, kan adoptere bort 2 andre barn, det skjønner jeg ikke. Når du har opplevd det å bli mor, skjønner jeg ikke at du på noen måte kan gi bort barn etter det.. Og hvordan velger du hvilke du skal beholde? Er det alderen, livssituasjonen eller bare humøret ditt som skal bestemme.. Noen tenker at det er barnets beste, og at morskjærligheten er så stor at de setter sine egne følelser til side, men hvordan klarer de det?
Så lurer jeg på hva som gjør at denne kvinnen blir gravid 3 ganger uten at hun ønsker barn. Altså, jeg vet jo alt om blomstene og biene, men har hun fått for lite informasjon om slikt, eller bare bryr hun seg ikke. Ikke kom å si at gummien sprakk 3 ganger..
Jeg er glad de 3 barna ikke ble abortert bare fordi en ung mor ikke synes de passet inn i livet akkurat da, og at de heller får vokse opp hos mennesker som ønsker de. Men det er noe galt med samfunnet(i Amerika i dette tilfelle) hvis det er så "lett" å få barn og bare gi dem vekk til "første mann til mølla". Dette kan sikkert skje i Norge også, og jeg synes samfunnet har en skremmende utvikling når det kommer til holdninger om sex/graviditet og barn. Alt for mange(mener jeg) aborterer bort barn som bare ikke passer inn, eller ble unnfanget med et uhell. Dette er en vanskelig problemstilling, fordi det finnes selvfølgelig mange som har alvorlige grunner til å abortere, men tror mange gjør det fordi det passet best sånn. Og ja, kansje kvinner skal få velge selv over sin kropp, men det er tross alt et foster, som skal bli en liten jente eller gutt det er snakk om, skal ikke de få velge selv, eller faren som også "eier" halve barnet..
Og så er det dette med barn som har "feil", som oppdages på ultralyd. Hvordan kan vi velge bort mennesker med "feil". Jeg kjenner mange barn og mange voksne som har mange feil, meg selv inkludert, og man kan ikke bare velge de bort. Hvorfor er samfunnet så redd for å få barn i verden som har "feil"? Er det økonomi? Tanke om å spare barnet for mye vondt? Eller spare foreldrene for ekstra bryderi?
Samfunnet har også en stor utvikling i det med å få hjelp til å få barn, om det er adopsjon, prøverørs, surrogatmor osv.. Dette holdes litt igjen i Norge ift noen andre land, men tanken slår meg noen ganger; hadde det vært bedre om det var som "før". At to personer får barn på naturlig måte, et barn som ikke blir sjekket i alle varianter inni magen, blir født slik de er. Hva er nok "hjelp" når det kommer til å bli gravid, behandle ufødte barn, gi tilbud om alle mulige tester og ultralyder? Og hvor skal det ende hvis ingen stopper denne hjelpen?
Jeg kjenner mange som har fått mer eller mindre hjelp når det kommer til graviditet og barn, og jeg ønsker selvfølgelig ikke at disse ikke skulle fått hjelp! Men tenker at hvis vi aldri viste om alle disse mulighetene, hadde vi ikke trengt å forholde oss til dem. Hadde det vært enklere? Jeg vet jo at jeg selv hadde gjort alt for å få barn, alt jeg viste gikk an. Men hvem skal sette grensen på hva som er for mye..
Jeg vet jeg setter i gang mange meninger hos folk når jeg skriver et innlegg som gjelder akkurat dette temaet, men uansett om folk er enige eller ikke, er det et tema som man ikke bør tie om. Det er retningslinjer for disse tingene, og det må vi forholde oss til, og det godtar jeg. Men jeg synes det er en skremmende ting at man kan abortere bort barn så langt ut i graviditeten som man kan. Selvfølgelig finnes det situasjoner som gjør at det muligens er til det beste, men jeg mener den delen med kvinner som velger den enkleste utveien, bare fordi det passer de best.. Det skremmer meg. Det å bli mamma(og sikkert pappa også) er det største man kan oppleve, og jeg kan bare ikke forstå hvordan noen kan velge det bort, uansett hvordan situasjonen er.
Jeg håper virkelig mine barn har det best hos oss, for jeg er så egoistisk og hadde aldri kunnet legge bort mine sterke følelser for dem og gitt dem til noen foreldre som kansje hadde vært bedre for dem..

Mitt alt <3