Ser på fødeavdelingen.. Oftest ler jeg av det programmet, men i dag kjenner jeg at jeg provoseres litt. En kvinne på 22 år er der for å få tvillinger, som skal adopteres bort. Så fint for de som får barna tenkte jeg først, hvis hun er for ung til å ta vare på dem. Men så kommer det frem at hun adopterte bort et barn når hun var 16 også. Når hun var 18 fikk hun en gutt, som hun beholdt.. Og nå skal hun altså adoptere bort to. Først vil jeg si at jeg forstår at noen kan adoptere bort et barn, når de ikke er mor fra før, for noen er bare ikke klare til å ta vare på et barn, og da synes jeg det er stort at de vil gi det til noen som ønsker det, istedenfor å ta abort. Men hvordan en kvinne, som er mamma, kan adoptere bort 2 andre barn, det skjønner jeg ikke. Når du har opplevd det å bli mor, skjønner jeg ikke at du på noen måte kan gi bort barn etter det.. Og hvordan velger du hvilke du skal beholde? Er det alderen, livssituasjonen eller bare humøret ditt som skal bestemme.. Noen tenker at det er barnets beste, og at morskjærligheten er så stor at de setter sine egne følelser til side, men hvordan klarer de det?
Så lurer jeg på hva som gjør at denne kvinnen blir gravid 3 ganger uten at hun ønsker barn. Altså, jeg vet jo alt om blomstene og biene, men har hun fått for lite informasjon om slikt, eller bare bryr hun seg ikke. Ikke kom å si at gummien sprakk 3 ganger..
Jeg er glad de 3 barna ikke ble abortert bare fordi en ung mor ikke synes de passet inn i livet akkurat da, og at de heller får vokse opp hos mennesker som ønsker de. Men det er noe galt med samfunnet(i Amerika i dette tilfelle) hvis det er så "lett" å få barn og bare gi dem vekk til "første mann til mølla". Dette kan sikkert skje i Norge også, og jeg synes samfunnet har en skremmende utvikling når det kommer til holdninger om sex/graviditet og barn. Alt for mange(mener jeg) aborterer bort barn som bare ikke passer inn, eller ble unnfanget med et uhell. Dette er en vanskelig problemstilling, fordi det finnes selvfølgelig mange som har alvorlige grunner til å abortere, men tror mange gjør det fordi det passet best sånn. Og ja, kansje kvinner skal få velge selv over sin kropp, men det er tross alt et foster, som skal bli en liten jente eller gutt det er snakk om, skal ikke de få velge selv, eller faren som også "eier" halve barnet..
Og så er det dette med barn som har "feil", som oppdages på ultralyd. Hvordan kan vi velge bort mennesker med "feil". Jeg kjenner mange barn og mange voksne som har mange feil, meg selv inkludert, og man kan ikke bare velge de bort. Hvorfor er samfunnet så redd for å få barn i verden som har "feil"? Er det økonomi? Tanke om å spare barnet for mye vondt? Eller spare foreldrene for ekstra bryderi?
Samfunnet har også en stor utvikling i det med å få hjelp til å få barn, om det er adopsjon, prøverørs, surrogatmor osv.. Dette holdes litt igjen i Norge ift noen andre land, men tanken slår meg noen ganger; hadde det vært bedre om det var som "før". At to personer får barn på naturlig måte, et barn som ikke blir sjekket i alle varianter inni magen, blir født slik de er. Hva er nok "hjelp" når det kommer til å bli gravid, behandle ufødte barn, gi tilbud om alle mulige tester og ultralyder? Og hvor skal det ende hvis ingen stopper denne hjelpen?
Jeg kjenner mange som har fått mer eller mindre hjelp når det kommer til graviditet og barn, og jeg ønsker selvfølgelig ikke at disse ikke skulle fått hjelp! Men tenker at hvis vi aldri viste om alle disse mulighetene, hadde vi ikke trengt å forholde oss til dem. Hadde det vært enklere? Jeg vet jo at jeg selv hadde gjort alt for å få barn, alt jeg viste gikk an. Men hvem skal sette grensen på hva som er for mye..
Jeg vet jeg setter i gang mange meninger hos folk når jeg skriver et innlegg som gjelder akkurat dette temaet, men uansett om folk er enige eller ikke, er det et tema som man ikke bør tie om. Det er retningslinjer for disse tingene, og det må vi forholde oss til, og det godtar jeg. Men jeg synes det er en skremmende ting at man kan abortere bort barn så langt ut i graviditeten som man kan. Selvfølgelig finnes det situasjoner som gjør at det muligens er til det beste, men jeg mener den delen med kvinner som velger den enkleste utveien, bare fordi det passer de best.. Det skremmer meg. Det å bli mamma(og sikkert pappa også) er det største man kan oppleve, og jeg kan bare ikke forstå hvordan noen kan velge det bort, uansett hvordan situasjonen er.
Jeg håper virkelig mine barn har det best hos oss, for jeg er så egoistisk og hadde aldri kunnet legge bort mine sterke følelser for dem og gitt dem til noen foreldre som kansje hadde vært bedre for dem..

Mitt alt <3