Himmeltoppen

Dagen startet som vanlig, med jobb, barnehage, middag og lek ute i hagen. Jeg knipset bilder, av to glade barn, som jeg ofte gjør. Setter pris på dagen, men tenker ikke så mye over det, jeg har jo alt, barna mine er jo her, de smiler på bildene og er friske. Ting jeg tenker jeg skulle gjort bedre eller annerledes sviver innom hode, men det kan jeg gjøre en annen dag, neste uke..

Så setter jeg meg i sofaen for å legge inn dagens bilder på bloggen min, mest for å vise dere (les; skryte) som leser hvor deilig høsten er i år, hvor fine barna mine er og for å "bekrefte/bevise" for dere, og meg selv, at jeg lever et godt liv.. Titter raskt innom facebook først, og der kommer det opp en status en bekjent av meg har kommentert, jeg ser masse hjerter, og hundrevis av kommentarer. Jeg leser videre, men stopper fordi Ylva sitter på siden av og ser på mummitrollet, og jeg vil ikke at hun skal se mamman sin gråte.. Jeg tvinger meg selv tilbake til min hverdag, pusser tenner og legger Ylva, som får den samme kosen og leggerutinen som vanlig, men med en ekstra klump i halsen hos meg.

Jeg leser videre på den statusen når Ylva er i seng, og den handler om en liten jente som heter (uheldigvis for min sårbarhet) Ylva. Hun lever sine siste dager, timer, eller kansje minutt. Hun har kreft, og det er ingenting som sier at hun skal overleve.. Så urettferdig at jeg får fysisk vondt. Det får liksom "skryte innlegget" mitt til å virke helt feil i dag! Samtidig er jeg såå glad barna mine er friske, de lever og vi har hatt en fin dag ute i kjølen. Det er jeg glad for, det setter jeg pris på, og det skal jeg (prøve) å aldri mer ta for gitt.. Det er viktig å leve livet her og nå, men også viktig å tenke at det ikke er en selvfølge alt vi har på dagen i dag..

Learn from yesterday

Live for today

Hope for tomorrow

Takk for en fin ettermiddag, Ylva og Birk, og takk for alt dere er for meg <3