I dag må det bli et lite skryte innlegg av mine to flotte barn, som viser seg å være både lurere og flinkere enn oss foreldre og hva vi foreldre forventer av dem..

I går brant Birk alle tuttene sine på bålet.
"Stakkars" "Han er for liten til å skjønne det" og "La han nå i alle fall ha de til han er 3 år" er kommentarene jeg har fått..(Og for all del, jeg dømmer ikke kommentarene, for jeg har tenkt dem selv!) Men vi kasta de på bålet, i god tro om at det skulle bli mindre sutring etter tutt for alle ting, og litt bedre språk. Den "stakkars" lille gutten skjønner mer enn vi gir han ære for, han kasta tuttene lett, men svarte fint nei når jeg spurte om han skulle sove uten tutt, hehe :-) Men mamma sa jo, og soving uten tutt ble det, med kun noen få forvirra tårer. Soving i barnehagen ble ingen problem, og god gutten la seg i kveld med å peke ut vinduet på tønna, der tuttene ble brent. SÅ stolt av den lille, store, flinke og fornuftige gutten vår, som nå koser seg med apebamsen i senga istedenfor tutten <3
Så er det Ylva, som for lengst har kastet tuttene, men som i bilen i dag ga meg et spørsmål som ga meg en aha opplevelse. Vi var på vei hjem fra trim, Ylva kastet skive rundt, Birk det samme, Birk spør sikkert 8 ganger om det samme, Ylva sier flere ganger at hun skal vise meg noe. Jeg svarer litt og tier litt, er trøtt og gleder meg til å få de i seng. Birk spør enda litt mer om ting jeg ikke skjønner, og jeg kjenner at jeg begynner å bli ganske så lei av de begge.. Så spør Ylva om et helt enkelt spørsmål, og jeg "bjeffer" til. Så spør hun rolig: "Mamma, kåffår er du så sint på meg når eg ikje he gjort noen ting?" Jeg svarer raskt at det er fordi de maser så! (Det er jo i alle fall ikke mamma sin feil!?) Ylva kjenner mamman sin bedre enn de fleste, og skjønner at hun må være stille. Når hun kryper under dyna beklager jeg at jeg var sint på henne, det var jo helt sant at hun ikke hadde gjort noe, det var bare mamma som var trøtt. Ylva er en veldig fornuftig, empatisk og trofast jente (særlig mot mamma), så hun kysser meg god natt og da vet jeg at unnskyldningen er godtatt, men ikke helt glemt.. Den jenta husker alt som hender henne, og det setter spor i henne, både på godt og vondt. Jeg håper og tror at alt er med på å gjøre henne rustet for fremtiden.
HELDIGVIS kan barna mine lære meg nye ting, om meg selv og om dem, og heldigvis lærer de meg at jeg aldri bør undervurdere dem ! Jeg har stor respekt for mine barn, og alle barn jeg møter, de setter så mye spor hos meg og jeg føler meg heldig <3
Og om og om igjen blir jeg minnet på at vi setter spor i barna våre, det er handlingene våre som former dem.

SÅ veldig glad for at jeg har dere, Birk og Ylva
Klem fra mamma