Satt å så litt på artistgallaen på tv2 i går, og la meg med delte følelser. Historiene er gripende og forferdelig triste, særlig når jeg selv går inn til mine barn og de ligger og sover i egne senger, egne dyner, med strøm på rommet og de er trygge! De trenger ikke bekymre seg for noen ting foreløpig, for de har alt de trenger og de har mange trygge voksne rundt seg. Men så er det noe jeg ikke liker med artistgallaen, og det er "tiggingen". Vet jo at det er triks for å få flere faddere, men jeg synes de triste historiene blir litt gjemt i flotte kjoler, diamantpynt, lys-show og dette mase om at kjendiser faktisk bruker en hel lørdag på å ta telefonene. Selvfølgelig er det bra at folk stiller opp, og jeg skjønner jo at det er en måte å få seere på, men jeg personlig kunne ønske det var mer moderat show og heller mer fra det vi faktisk blir oppfordret til å gi penger til.

Jeg ble ikke fadder selv om programlederne sa jeg ikke måtte nøle, men ringe med en gang. Vi er allerede planfadder til et barn i Afrika. Og det er faktisk med delte meninger jeg er det. Jeg ser selvfølgelig at mange land ikke har det slik som oss, men tenker at slik er nå verden, og vi kan vel ikke forvente at alle skal få det likt, for det har vi ikke engang i egen bygd. Men jeg ser også at det burde gjøres noe med de store forskjellene. Men hva hjelper vel mine 240,- pr. mnd da? Det er vel hovedsakelig økonomi og politikken som må endres i disse landene før det kan bli bedring. Men jeg synes Erna Solberg sa noe ganske bra i går. Hun sa at det er bedre å hjelpe litt enn å tenke at problemet er så stort at vi ikke gjør noen ting. Og det er jeg egentlig enig i. Men så er jeg jo litt skeptisk til disse organisasjonene som hele tiden skal ha penger i alle varianter. For hvor mye av pengene kommer egentlig frem til de som trenger de? Selvfølgelig ikke alt, men så klart må det gå noe til administreringen også, og til personene som jobber med å gi en bedre hverdag til noen som trenger det.
Jeg er også skeptisk til hva som skjer når f.eks en liten bygd i Afrika får besøk og hjelp fra Norge. Jo, da ser jo disse menneskene at det kommer noen fra Norge, som har fine klær, farge i håret, gullringer på fingrene. Og de kan mye om helse, skole og husbygging. Hva tenker disse menneskene da? At de er glade for å få hjelp? Går det kansje opp for de for første gang at de kansje ikke har det så bra sammenlignet med andre land, for det er ikke sikkert de visste. Prøver de å stjele fra nordmennene? For vi vet alle at misunnelse fort kan gjøre alle slags mennesker til tyver. Blir de redde? Jeg vet ikke, og har lite kunnskap om det.
Det jeg håper er at de er glade for å få kunnskap om både hvordan andre land har det, kunnskap om helse, kosthold, skole og husbygging. Slik at de blir flinkere og motivert til å endre sitt lokalsamfunn! Så håper jeg at innimellom disse barna befinner det seg en eller flere som har en ekstra motivasjon, som kan etter noen år gå ut fra sitt lokalsamfunn og spre kunnskapen videre. Kansje er der personer som har nok mot til å stå i mot urettferdighet, vold, krig og urettferdige ledere, som styrer landene på måter som ikke er med å utvikle de, men istedenfor lage enda større skiller.
Jeg tenker at vi ikke kan endre alle land, og det skal vi ikke heller. Hvert land må få utvikle seg i sitt tempo og med sine forutsetninger. Norge har også en gang vært et land der man måtte dyrke sin egen mat, der sykdom tok livet av mange mennesker og der vi ikke hadde slike gode helse og skoleordninger som vi har i dag. Og jeg mener at det først og fremst er lederne i landene som må få nok kunnskap og vilje til å starte utviklingen i et land. Men det vi, jeg som enkeltperson kan gjøre er å støtte de gruppene som ønsker å gå inn å hjelpe de uskyldige. De som aldri får være med å bestemme noe i sitt land, og de som ikke har noen særlige forutsetninger til å kunne endre sitt liv alene. De trenger kunnskap om hvordan de kan utvikle sitt lokalsamfunn, og deretter sitt land. De trenger å vite at overgrep mot 5 år gamle jenter ikke er lov, de må lære hvordan man beskytter seg mot HIV og de må lære måter å dyrke mat på, finne rent vann på og hvordan de kan stoppe smitte og sykdommer. Dette må vi, som kan alt dette lære de, for kansje er det ingen i et land som kan det, eller så er skillene så store at de som kan det likevel ikke lærer det videre.

Jeg tror mange mennesker i Norge tenker at problemene er så store at det er lettere å ikke sette seg inn i det, og heller konsentrere seg om sitt liv, sin familie, sitt lokalsamfunn, heller støtte saker som angår de direkte, som kreftforeningen, norsk luftambulanse osv. Og selvfølgelig må vi ta vare på vårt liv først, vårt samfunn og vår helse! Men kansje burde vi alle sette oss litt inn i hvordan noen mennesker har det ute i verden, for mange er ikke like heldige som oss.
Og når det kommer til naturkatastrofer, er det bare flaks at det ikke skjer oss. Forskjellen er bare at hvis det skjer oss, har vi det som trengs for å begrave lik på en respektfull måte, vi har nok av leger og sykepleiere og vi har forsikringer som gjør at vi kan bygge opp igjen husene våre. Det er disse tingene mange andre land mangler. De trenger hjelp utenifra. De trenger ikke hjelp til å gjøre alt for de, men de trenger en starthjelp til å få organisere sykehus, matforsyninger og tak over hode.
Jeg har stor respekt for de menneskene som setter av tid for å reise til alle disse forskjellige områdene. Enten om det er land med krig, land med fattigdom eller land som har blitt rammet av naturkatastrofer. Jeg er ikke en slik person, og ikke sikkert jeg noen gang blir det. Derfor velger jeg å være plan fadder. Og jeg velger å være røde kors medlem. Jeg kan også gå på støttekonserter. Da hjelper jeg på den måten jeg kan. Så får jeg heller bruke tiden min på egne barn og mitt lokalsamfunn. En feig og enkel løsning? Kansje.. Men takk til organisasjonene som gjør det mulig for meg å hjelpe, uten at jeg selv må dra til andre siden av jorden. Og det er med en stor respekt for de som gjør det, jeg avslutter dette innlegget.